Elektronisk handel (ofte forkortet e-handel) er handel av produkter eller tjenester gjennom elektroniske systemer som Internett og andre datanett.

Lov om elektronisk handel (ehandelsloven) [rediger]
Den 1. juli 2003 trådte ehandelsloven i kraft, jf. Ot. prp. nr. 31 (2002-2003) [1]. Loven gjennomfører EUs direktiv om elektronisk handel [2] og har som formål å bidra til at det sikres fri bevegelighet for ehandel mellom EØS stater.

Loven stiller krav om tre ulike opplysningsplikter for de som driver ehandel (informasjonssamfunnstjenester) [3]. Disse er knyttet til -

- den generelle virksomheten ( § 8),

- til elektronisk markedsføring ( §§ 9 og 10) og

- til elektronisk avtaleinngåelse ( §§ 11 og 12).

Et sentralt prinsipp i loven er prinsippet om hjemlandskontroll og gjensidig anerkjennelse, jf. §§ 4 og 5. Selskaper innenfor EØS som driver ehandel skal følge den reguleringen i det land selskapet er etablert ( etableringslandsprinsippet). Lovforslaget oppstiller generelle unntak fra denne hovedregel bl.a. for forbrukere (jf. § 6), slik at forbrukere gis beskyttelse etter sitt eget lands rett.

Forbrukerombudet [4] og Euro Info Center v.Innovasjon Norge [5] skal etter loven (jf. § 13) til forbrukere, selskap mv. gi opplysninger om bl.a.:

- kontraktsmessige rettigheter og forpliktelser,

- klage- og erstatningsordninger ved tvister, og

- myndigheter, sammenslutninger og organisasjoner som kan gi ytterligere opplysninger eller praktisk bistand.

Ehandelsloven innholder også bestemmelser om ansvarsfrihet for de som viderefører, mellomlagrer eller lagrer (host) annens informasjon, jf. ehandelsloven §§ 16 til 18 [6].

EU-kommisjonen har etablert en ekspertgruppe i henhold til direktivet om elektronisk handel [7]. I ekspertgruppen er Norge representert ved Nærings- og handelsdepartementet [8] .